Dimmu Borgir - Stien

Vårt hat skal vinne.
Vår ondskap skal gro.
A feste seg i unge sjeler.

Den siste krig skal vi vinne,
Og de godes blod skal falle som regn.
Deres korte sjeler skal samles.

Vi skal rå de over kaos og evig natt.
Vi skal glemme de kvinnelig vikante mødre,
Og utslette alt.

Et rike skal reiset seg,
I asken av brennte hjem,
Det er kun en herre hersker,
Vi hyller deg Satan, de sterkes konge.

Din tid er kommet.

Hver en tåre er frosset,
Vår sjel er lenket,
Vårt hat er blodig.

All glede er svunnet,
All latter er forsvunnet,
Alt liv skal ende i død.

I et kalt og øde landskap,
Skal den sorte horde tre frem,
Vår herre skal stige
Opp for all tid, reise sitt rike igjen.

Vår kamp skal belønnes,
Våre nav skal prises,
Våre sinn skal dra den grene,
Og hans kjærlighet skal evig gå tapt.
All moral skal forkastes,
Du vil men du dør av skam.

Nå er tiden kommet,
Ja knus de godes ord,
La oss for alltid bli herskere på denne jord.

Endeløst du kriget på steppene
Nådeløst du herjet i fjellene
Du tok dine seire med storm
Knuste fienden ved din hand

Åh, Attila!
Gjør meg til din tjener
Åh, Attila
Ta meg til din hær

Du levde i mørket
Du vandret i sorg
Du plyndret med sal til hest
En stolt og stridig konge
Som erobret hver en borg
For så å heise fanen til fest

Attila, hunnernes konge
Krigenes herre, vår far
Du hentet din styrke fra mørke
Og på tokt med deg jeg nå drar

Langt om lenge det stormens blest
Slår tidevannets sprekninger
Slår hav på en skatt
Har snart alle skogstjern frosset
Og snøen dekker en fjelltopp

Stripels kriger traust han var
Som satte sitt mot i gammel tid
Vandrer hen til Dødheims Gard etter sin bane
Storgildt strid

Bleser bleknede blåners land
Overforlatt og dunkel jord
Og bra for fedre som har seiret
Norskehavets skumrings fjord

Reisen gjennom dimmen er grå
For meg er den et skall av forfars liv

Blesne blekne blåner fjell
Inn i en gråvendt natt
Jeg reiser over bleknede blåners fjell
Og her i mørket er jeg forlatt

Snart har snø tynget hver en grend
Snart har kong vinter beseiret jord
Her hvor en gang de gamle falt i marken
For å legge den øde øy
Og gjøre den ren

Over bleknede blåners fjell
Jeg drar i dens dunkle mørkmanns ord
Over land hvor fedres kamp har seiret
Hvor vikingsverd satte tydelig spor

Langt... der borte i mørket
Gjennom tretopper der månelys driver
Langt... der borte i all tåke
Inn gjennom min sjel den sorte angst river

På de mosegrodde steiner de seg viser
Når nattemørket har senket seg over
Ekkoene... fra deres grufulle jamring
Endeløst... du kan høre

I horisonten langt vekk
Skimtes den sigende skådde
Horder av ild rider månelyset i flokk
Ved daggry de samles ved en bortgjemt ådde

Den iskalde snøen
Har kommet
Denne gang
I evig fokk

Svunne tider på jotuns vei
Der over høye klipper og fjell
Har merket den med støv og aske
Fra dengang alders hirder
Vandret på disse kanter

Her Gandviks bergtroll trampet frem
I ondt og stort et tussefølge
Hvor ferdafolk fant stor en visdom
Om landets skogsliv og mørke sider
Her på stien som bukter seg uendelig frem
Mellom berg hvor de vanskelig fremdeles
Kan øynes i horisonten

Sa storslått det må ha vært
Og speide ut over alt dette
Og å vandre så alene og fri
En høstkveld i en kald og lett tåke
Slik som mange før meg har opplevd
Og som mange før meg har verdsatt

Men minner blir glemt av tidens gang
Og lite er her som det engang var
Her som ellers har blader visnet
Men falt ned på en forfallen jord
Hvor drømmer og liv har dødd ut

Men kanskje bak en sten
Eller bak en gammel busk
Sitter fortsatt... hmm
Og venter?