Darkthrone - I En Hall Med Flesk Og Mjød

Flittermice of Eld Unveiled at the plenilune
Fordone by Mournful rest now seeking to be fed again
Rising terrestrial power umbraged by celestial light
That Shineth Forth from the palace of god - the palace of no return

Flittermice of Eld they peer into the morrows
They peer the yesteryears as those are coming back
Beholding the son recrucified, beholding gods race browbeaten
Beholding the devastation of all morals built by them

Flittermice of Eld they fly to blaspheme yehova
And to build their Temple (of the) Damned on once holy pleasure ground
A Fare to Raise the Flag (of Satan), to desseminate the races
To build the Hall of Battle and to live in Eternal Strife
Flittermice came forth from the land beyond the forest
Multifarious winged black creatures slew the angels (up so) high
Devastation, blasphemy, desecration, unholy He
Who burned the face of God with the eye of our master

Nrub sehcruhc eht tel, doG fo eman eht nI Открыть страницу с текстом

En Grind stod apen, en rytter viste seg
En Kald Take hadde lagt seg over marken
Ni Svarte hester, og ni armerte menn
Et øye stirret Olmt ned fra et flagg

Stillhet senket seg, da folget stoppet opp
De stoppet i en sirkel rundt en sten
Stille red de mot den, og forsvant da de kom fram
For Steiner var en tanke fylt av Kraft

Stjerner pa en himmel, som aldri faller ned
Lysglimt i en natt som varer evig
Tusen Kalde Vintre, med kun Kulde og Forakt
Det finnes ingen sommer uten Vinter

I en Gammel Skog, hvorhen troll og tusser vandret
Var en stein som rorte seg og ble til liv
Ni armerte men, pa ni gra stolte hester
Bar en fane hvorpa Oyet viste seg

Ihver en natt er et nytt morke
Ihver en Vinter fryser jeg
Men dog Aldri skal jeg grate
For Stolt red jeg jo dengang
Ut av den dype skogen Открыть страницу с текстом

Naberg reiste seg, når ved Mannahemens garden
Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager
Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest
Ingen drog til byen, uten lanse og til hest

I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre
I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre
Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste
Svik og løgn har fatt sin plass, I midgard jotneses palass

En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus
Han ferdedes blant folk, han trakket tyredd der blant mus
Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt
Han var enøyd, høy og tynn, og på sitt hode bar han hatt

Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen
Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap
For de sikret seg en plass, I en ufødt tragisk himmel
For de vandret nor og ned, for de rotnet I Hels fred Открыть страницу с текстом

I en gammel ask - hang en Naskald gubbe
Under en Svart himmel - hvorfra Regnet fosset ned
Ingen for dithen - for a hugge liket ned
For ingen kunne vite - hvorhen hengingen fant sted

Ensom mann han var - Da han dro til Valfars plass
Han ankom iført Brynje - til et storslått Grimt Palass
Tusen år var gått - siden forrige mann kom dit
De gråt av Dyster glede - da en sínn kom endelig

Nor for det Trolske gapet - var en takeheim dypt ned
Rekker av Nors sínner - vandret dithen nor og ned
Ingen manglet Grav - og ingen manglet sínner
For de for av elle og sott - dit til Kuldeheimens senger

Kun fa av vaktens barn - kom til Farens rike rad
For listig svik blant dem - førte flestemann dypt ned
Dog kan man híre sangen - hver en Hedensk gammel høytid
For ja enna festes det - blant De trofaste Ods Sønner Открыть страницу с текстом

Over fjell og gjennom torner
Gjennom den onde dunkle skog
Dø som en kriger, hodet pa eit tre
Skjaer i kjøtt, nåler dype i huden ned

Ravners nebb i blod vi fratse
Efter slaget har holdt sted
Pansrede kropper i grusom kamp
Økser plantet, sjeler led
Kolde sverd som huden apner
Hår som lukter friskt av blod

Den norrøne rase må slakte den andre
Nar blåmenn dunker for tungt pa var dør Открыть страницу с текстом

Tåken tetner, mørket faller
Ondskap slumrer, skogen kaller
Tåken tetner, mørket faller
Ondskap slumrer, skogen kaller

Her ute i dyrets domene gjennomen dyster, gusten skog
Engler løper, engler flyr vekk fra min egen kirkegaard

Jeg står under en kald vind
Taken letter fra englers flukt
Jeg drikker fra manens kalde
Bleke lys og hyller satans sol
En grusom ondskap siver inn og fyller kropp og sjel
En himmel av daudinger, tortur og hat

Tåken tetner, mørket faller
Ondskap slumrer, skogen kaller

La meg for evig tjene de toogsytti evig falne
I den kolde mørke brønn av de slue sorte
Verdig utropes jeg som den uhellige treenighets skald
Nar helvete engang kaller er det ingen vei tilbake

Tåken tetner, mørket faller
Ondskap slumrer, skogen kaller
Tåken tetner, mørket faller
Ondskap slumrer, skogen kaller Открыть страницу с текстом

Kan du øyne slottet I det fjerne
Og dets lystige, skralende fest
Par som danser, par som ler
Par som svømmer I uakstom Synd

Og under den sol som de sorte tilber
Feirer de nyår med festing og tull
En skammelig synd som guder anser
Som åndelig makkverk fra de svakes hull

Og hullene er graver
Som bare er for dem
Med åndelige nåler
Som for alltid...
Vil pine alle lem

Kan du øyne slottet I det fjerne
Fra din mørke, grimme hule
Så kan du hate I tusen år
Fryde deg over smerten de får Открыть страницу с текстом

Transilvanian hunger, cold soul
Your hands are cruel... to haunt, to haunt

The mountains are cold... soul, cold
Careful pale, forever at night

Take me can't you feel the call
Embrace me eternally in your daylight slumber

To be draped by the shadow of your morbid palace
Ohh, hate living... The only heat is warm blood

So pure... So cold
Transilvanian hunger

Hail to the true, intense vampires
A story made for divine fulfillment

To be the one breathing a wind of sorrow
Sorrow and fright the dearest katharsis

Beautiful evil self to be the morbid count
A part of a pact that is delightfully immortal

Feel the call freeze you with the uppermost desire
Transilvanian hunger, my mountain is cold

So pure... Evil, cold
Transilvanian hunger Открыть страницу с текстом