Dimmu Borgir - Dødsferd

Glinsende månelys ovenfor driver
Frostlagte stier viser vei
Svarte sjeler farer henover natten
Inn gjennom skodde heim

Alt har svartnet
Alt lys er svunnet hen
Lødig trer vi nå inn i Riket
I minne om at våre spor blir fulgt

Omgitt av sorgens dis
Skrider ferden frem
Som en skare av likkledde skrømt
Vandrer vi jervens hjem

Brisen fører oss over norske myrer
Forbi hver en tåkegrend
Med hatet i våre harme sinn
Reiser vi for aldri å komme igjen

Stig opp på min trone av bleke lik
Fall på kne i ærbødighet foran mine føtter
Ta imot mitt kalde kyss på din panne
Jeg har lagt veien som fører til Helvete klar

Løft deres sverd til kamp, stolte menn
La massakren begynne i dag
Hogg hodet av hver kristen
og voldta deres kvinner og barn

Hvert kristne kors du finner skal du vende om
Hver en bygning som bærer guds navn skal brende
Hver en kristenmanns grav skal vi skjende

Hver natt skal du våkne, menneskedyr
og kjenne blodhungeren brenne så dypt i deg
Hver natt skal du rave som en sanseløs i gaten
og utslette hvert et tegn du ser til liv

Hør min tale, menneskedyr
Mine ord er din fremtid
Jeg er Satans legemliggjørelse
Jeg er din herre

Jeg er ondskapen
Jeg er Antikrist

Kom unge bror
Skjenk oss din rene ungdom
Legg ditt liv i våre hender
Kjemp vår krig med oss

La vare sorger formørke ditt sinn
La din sjel slites
Føl natten som legger seg rundt deg
Glem all kjærlighet

Ingen tårer skal fylle dine netter
Tre inn i broderskapets ring
Ingen svakhet skal du finne i din sjel
Styrken skal vandre ved din side

Kom
Del ditt hat med oss
Forlat ditt svake legeme
La deg ei forvirres av vakre ord
I Døden finnes all makt

Min sjel den glødet
Og mitt sinn det lengtet
Etter å få fatt i en kristen faen
I det kalde mørket jeg ventet med vinden
Det ulte som besatt av fanden

Jeg ventet
Åh, som jeg ventet
Tiden virket som evig
Men endelig fikk jeg øye på stakkar'n
Jeg hevet min knyttede neve
Og skrek

Svake kristne!
Dø i natt!
Jeg skal flerre din sjel i to!
Du skal føle makten jeg har fått av mørket!
Din tid er omme!
Også din tro!

...også din tro...!
Be om nåde du stakkars faen
Og min latter skal atter runge
Høyt i nattens kulde
Der frosten fryser din siste
Tåre...

Svake kristne!
Du døde i natt!
Med et kraftig hugg tok jeg din skalle!
En blodig slakt som til syvende og sist
hvis stemmer (vil) for alltid i Dødsriket gjalle!

I det mørkeste mørke troner jeg
I mine slaer trer stillheten frem
Faldne engler vokter mine porter

I dødsdalens øde skjønnhet
Har min sjel vandret vill
Mens mørket og sorgen rådet
Tentes hatets flammende ild

I nattens sorte stillhet
Trer mitt tause frem
I mørket flammer et likbål
Nok en sort sjel har vendt hjem
I stillhet følger vi ferden
Til vår sorgsvarte bror
Og ingen tårer faller
Da aske forenes med jord
Vi skal all dele hans skjebne
Vi skal alle følge vår venn
Da Dommedag's klokker ringer
Skal vi alle komme igjen
For å herske

Hengitt er vi
Til Mørkets keiser
Den allmektiges kraft
(Som) Fører vårt sinn
I kamp
Mot godhet og løgn

Dog fiendens hær er fattig
Er den stor
Men vi skal ta dem alle
Og hente dem inn
En etter en

Det håp de ser i gud
Skal forsvinne i et hav av torner
De torner deres falske frelser
Engang følte spikret i sin skalle

Himmelen skal rakne
Og en fandens torden
skal buldre å brake
Hans krefter vil røyne
Der Mørkets front
Beseirer lystes pest

Øyne vil renne i sorg
Når de innser (at) deres gud
ikke lenger kan hjelpe
Det håp de så i gud
Er svunnet og vekk for alltid

De følger nå sin falske felser
Som fortsatt er bærer av en krone
Med torner
Men konge ble han ikke

Følg
Følg etter
Til Ondskapens hall vi drar!
Der det vendte kors pryder ferden!
Av Mørkets Allmektighet!

På kristi flesk vi spytter!
La det råtne!
Et symbol på godhetens bortgang!
Et skuespill der endes!

Bring frem vårt indre sinne!
Vis veien for vårt hat!
Skjend guds sjeler til evig pine!
I Ondskapens paradis er de dine!

Gjennom tideløse morkne drømmer
I fuktig høstvind ober landstrakte vidder
Mot Sorias fjellheim
Kommer jeg, en fandens ridder

Glatt er runen på det høye fjell
Gnidd vekk av regn og vind
Dragende kraft av ondskap lurer
Her ved trollheims muldne grind
Fortumlet av dette mørke byggverk
Med røvet gull fra lyets pakt
Brukt som spott til å senke
Deres murer

Vi grunder over dette riket
Så vakkert fylt med tideløs skumring
Som en stjerne i tomsindighetens juv
Det bringer frem en nattlig mimring
Over tanker fra en vissen tid

Drott til himmels er det reist
Av tidens endeløse svarte minner
Stormblåst ut av det sorte indre
Har bergflint rullet fra mo til kneist
Undring og angst samler seg i natten
I mørket som ruver om spiret
For ingen dag kan veien hit
Intet lys kan luske frem

Der sorg har beseiret alle gleder
Og bygd et land på menneskets jord
Fylt med isklad prakt og heder

En høyreist ridder vender hjem
Over himmel til himmel på en selvgjort bro
Fra den endelige tvekamp mot lysets prest
For nå til sist å gå til ro

Se der i fjellbrisens indre
Hvor dets liv har søkt ly for en sol
Som omsider vil mørkne med den evige natt
Og hindre en verden i (å) blomstre og gro

Se der i øyets satire
Hvor rester av godhet jages på flukt
Og vindes vekk i en åpen grav
Til den siste tenning av lys er slukket

Med kraftige hugg i menneske skaller
Frydes den rytter i årvåken dis
Himmelhøyt, vandrende over sin stjerne
Skottende på en jord dekket i is

Over utallige faldne menn
Som sådde livets spirende korn
Streifer han vekk fra den siste krig
Den mektigste fyrste, den blodige torn